Svettere og skitnere enn før vi dro fyker vi rundt for å gjøre våre siste nødvendige innkjøp til vår etterlengtede dusj. Det viktigste er noe vi kan skrubbe av oss dritten med og siden hudpleieprodukter ikke er det det finnes mest av i Suchitoto blir løsningen hver vår gryteskrubb i plast.
Med utstyret klart er neste stopp restaurant "Obraje" hvor Roy skulle ha lagt husnøkkelen. "Nei, her er det ingen nøkkel" er svaret vi får der. Håpefulle om at det betyr at der er noen hjemme går vi bort til huset og banker på. Ingen åpner. Vi banker igjen men døren åpnes ikke. Herregud, hva gjør vi nå?
Plutselig kommer jeg på at det finnes en restaurant her med dusj, men jeg husker ikke helt hvor den er og tiden begynner å bli knapp. Men tre skitne jenter på jakt etter dusj skyr ingen midler. Etter å ha løpt rundt halve Suchitoto og spurt en rekke forbipasserende om veien, finner vi til slutt restauranten hvor vi pent spør om å få lov til å dusje mot betaling. Servitrisen ser spørrende på oss og sier hun må spørre sjefen. Hun forsvinner og kommer straks tilbake med en liten middelaldrende dame som etterhvert forstår at denne dusjen betyr svært mye for oss – så mye at hun lar meg og Kaja få bli med hjem til henne og låne hennes to dusjer siden restauranten bare har en dusj. Ubeskrivelig er følelsen av å dusje og skrubbe av seg to uker gammel skitt...
Pene og rene fra topp til på vil vi gjerne betale for oss, men det går den vennlige dama ikke med på. "Dere kan heller komme hit å spise en dag" smiler hun. Selvfølgelig skal vi det svarer vi og takker så mye.
Tiden begynner å bli knapp og vi løper oppover til busstoppet- tror vi. For etter å ha stått et kvarter og ventet på bussen i en enveiskjørt gate finner vi ut at det er best å gå et kvartal lenger opp – dvs. til busstoppet.
En kort stund etter kommer buss nr. 129 og vi setter kurs mot San Salvador sammen med innfødte kvinner med frukt og grønnsaker og en haug med skoleelever i uniform.
Bussene i El Salvador er ikke akkurat av høyeste standard og tøffer av gårde med hjulene på sleng og salsamusikk på full guffe. Et fellestrekk ved samtlige busser er at de fargerike og beskyttet av Gud: "Gud beskytter denne bussen og dens passasjerer" sier skiltet som henger overs sjåførens hode. Litt av en trygghet når hjulene holder på å ramle av og bremseklossene ikke er av nyeste modell.
Bussturen til San Salvador tar ca. en og en halv time og har et kvarters opphold i San Martin, hvor markedets selgere løper ut og inn av bussen med alt fra is og nøtter til grønnsaker, frukt og tannkrem. "Tomates, tomates!" roper en gammel dame og måten hun roper på sier at hun er erfaren på området. En gutt i 20-årene kommer inn og snakker i nesten 10 minutter om en vidunderpille som hjelper mot alt: hodepine, parasitter, fotsopp, forkjølelse og impotens (!). Man kan ikke være foruten denne pillen og det er fantastisk hvilke underverk den gjør.
Jeg kjøper en pakke til 5 kroner – dog ikke med tanke på egne problemer, men derimot den fattige guttens.
Etter tredje forsøk starter motoren og den gamle dama med tomatene, jenta med isen, kona med nøttene og gutten med vidunderpilla forsvinner raskt ut av bussen.
Vi har startet siste etappe på vår vei til hovedstaden, og mellom alle humper og svinger klarer vi å smøre på oss mascara for første gang etter to usminkede uker. Alle tre er i topphumør og selv med svetteflekker i rompa kan vi møte Juan, Felipe og Alex uten å skjemmes.
-Maja-